Datalagringsdirektivet og fildeling
Til leseren: I det følgende tillater jeg meg å bruke virkemiddelet eder og galle. Hvis dette fremstår som sterk kost, blant det gjerne ut med melk eller noe alkalisk.
At datalagringsdirektivet (DLD) er helt ubrukelig mot datakriminelle og terrorister med IQ over potteplantenivå, det er godt kjent. At DLD kan fungere utmerket mot ulovlig fildeling, det er litt mindre i vinden.
Den 5 februar 2009 brukte 200,000 nordmenn The Pirate Bay. I følge Business Software Alliance: 70% av avgangsstudenter på BI og NTNU mener at det er helt greit å piratkopiere i hjemmet (men 75% mener det er feil på jobb).
96% av unge mellom 18 og 24 år piratkopierer, i følge en britisk undersøkelse utført ved Universitetet i Hertfordshire, i Storbritannia. Det er vel ikke vesentlig grunn til å tro at tallet i Norge er særlig annerledes.
Noen røster, slik som Unge Venstre, går langt i å antyde at dette ikke egentlig er snakk om kriminalitet, men en kulturendring; et noe endret forhold til rettigheter for musikk, film og programvare er på fremmarsj. Dette tvinger seg frem fordi teknologien tillater det. Det koster jo ingen noe å piratkopiere. Det dreper eller skader ingen. (Fine universalargumenter som også kunne brukes for datalagringsdirektivet).
Jeg vet jeg ikke trenger å trekke frem fildeling som argument for at Datalagringsdirektivet skal virke grotesk, men la meg gjøre det likevel. Jeg har fortsatt en svakhet for fremtidsdystopier.
Med datalagringsdirektivet på plass, kan man endelig automatisere bøtelegging eller rettforfølgelse av de kriminelle 96% av ungdommen. Jeg ser for meg følgende system:
- En liten gruppe konsultenter, gjerne i India, vedlikeholder en liste av IP-adresser til kjente fildelingsnettsteder, slik som TPB.
- DLD gjør at alle IP-addressene besøkt av alle som bruker internett i Europa lagres i 6+ måneder.
- For hver internettkunde, sammenligner vi IP-loggen hans/hennes med listen av “skumle” IP-addresser.
- For de kundene som har besøkt slike IP-adresser ofte nok, f.eks. nesten daglig over flere måneder, sendes det automatisert søknad om utvidet overvåkning til Politiet gjennom Statens nye eNorge-portal.
- Søknaden blir evaluert, kanskje av et menneske den første tiden, men så fort kriteriene for tildeling entydig fastsettes, kan slike søknader automatisk innvilges/nektes.
- Nettilbyderen (ISPen) blir kontaktet, og dyp-pakke inspeksjon slås på. (Det vil si at innholdet i nettverkstrafikken inspiseres — på samme måte som om noen skulle dampet opp brevene dine, lest dem, og limt sammen igjen før de sendte brevet videre).
- Når det er klart at en kunde har lastet ned/opp en hel film eller en hel CD, sendes bevis på dette til Politiet.
- Beviset blir evaluert, kanskje i begynnelsen av et menneske, men etterhvert automatisk, så fort kriteriene entydig kan fastsettes.
- Et forenklet forelegg, for eksempel på ti ganger kjøpsummen, blir sendt til kunden, gjerne over neste internettregning. Som vanlig kan f.eks. Lindorff ta seg av innkrevingen. Eller det kan trekkes fra lønningen eller tillegges neste års skatteutregning. Her er mulighetene for automatikk mange.
Dette er et system jeg, og mange teknologer med meg, ville fint vært i stand til å lage. Det finnes ingen teknologiske utfordringer her. Vi trenger ikke ny teknologi for å få til et slikt system. Alle brikkene er på plass. Det eneste som trengs for å rydde opp i fildelingsproblematikken, er lover og en viss automatisering av rettsprosessen. Det første — og største — skrittet er en lov tillater automatisk overvåkning. Når den er på plass, blir det nærmest umoralsk av oss ikke å bruke denne informasjonen til å fakke kriminelle. Til å fakke 96% av unge mellom 18-24 år. Datakriminelle terrorister. Verstingene. De må vi ta.
Når vi har tørket av oss litt sarkasme: Fildelingskulturen er på fremmarsj, ikke tilbakemarsj. Men ungdom deler ikke musikk for å være kriminelle — vi deler ikke chips og tyggis og bøker med hverandre for å være kjipe mot Maarud, Extra eller Gyldendal. Og vi tar sannelig ikke betalt fra de vi deler med. Når kopiering er gratis, sitter individet med et moralsk dilemma: skal jeg bryte loven i uvesentlig grad for å gi en kopi av denne sangen til en kompis, eller skal jeg drite i loven og være grei? 96% vil være greie. De resterende 4% har antakeligvis ingen venner.
Datalagringsdirektivet kan ikke stogge fildelingstrenden, men kan gjøre det hele svært så ubehagelig for alle parter. Dystopikeren i meg storfryder seg.
